Noen inntrykk fra klatreekspedisjon til Ama Dablam 2007
Av Marit
"Ama Dablam. Kaaret til et av verdens vakreste fjell. Men, likevel et fjell de faerreste har hoert om. Det rager nesten 6850 meter over havet, majestetisk ved siden av Mt Everest og Lothse, to av verdens giganter. Paa toppen av dette fjellet sto vi, Morten G, Frank-Jakob, tre stoedige skjerpaer og jeg, onsdag 13. november ca kl 11 om formiddagen lokal tid. Nesten 9 timer tidligere startet "dagen" i camp 2 med det lille vi fikk ned av frokost. Nesten 20 dager tidligere startet turen i Norge. Nesten 1,5 aar tidligere startet planleggingen. En lang reise. Men, vi hadde endelig naadd ett av maalene for ekspedisjoen. Toppen av Ama Dablam!

Siden da har det gaatt slag i slag med retur ut av fjellet til sivilisasjonen i Kathmandu. Det har vaert lite tid til aa fordoye opplevelser hittil. Tror ikke det er mulig aa fordoeye alt foer jeg er hjemme i Norge igjen. Likevel er det saerlig ett inntrykk som tegner seg som kanskje det sterkeste, nemlig betydningen av alle medspillerne og betydningen av fellesskapet i ekspedisjonen.

Medspillere for det foerste i betydningen alle vaare nepalske venner i teamet, og vaart fellesskap med dem. Det vaere seg vaar shirdar Zangbu, de raasterke klatresherpaene, de utrettelige kjoekkenguttene, yak-oksre-driverne og alle, alle andre. De har organisert, etablert camper, sikret klatreruter, fraktet utstyr, laget og servert utmerket mat, samt gjort alt annet mulig under alle slags omstendigheter. Alt for at vi skal ha en vellykket ekspedisjon. Ikke minst noeler de ikke naar det virkelig gjelder, noe vi definitivit fikk erfare naar en av oss fikk problemer i kulda og nattemoerket paa camp 3 under toppstoetet. De gikk bra takket vaere dem. Jeg haaper at vaare nepalske medspillere foeler at vi har evnet aa gi noe tilbake til dem i form av den samme omtanken og det samme vennskapet og fellesskapet de har gitt oss.

Medspillere for det andre i betydningen oss ekspedisjonsdeltagere og fellesskapet oss imellom. Sammen er vi definitivt sterkere enn alene. Men, det krever noe aa staa sammen. Naar noen har hatt en daarlig dag, har andre hatt en god dag. Naar noen har opplevd glede, har andre opplevd skuffelse. Det er en balanse som er vanskelig, og som maa ivaretas. Vi har sett at overskudd kan deles. Smaa ting teller. En lettere sekk, en klem, at noen bryr seg. Jeg tror vi alle har hatt behovet for aa faa av andres overskudd og jeg tror vi har vaert flinke til aa dele med hverandre. Jeg har i hvertfall hatt mine timer med god stoette fra de andre. Det har vaert en viktig brikke for meg i min tur til toppen. Det hoeres kanskje selvfoelgelig ut, men det er ikke det. Ikke naar det roeyner paa for alle, og vi har nok med seg selv. Ekspedisjonslivet er tett. Det krever toleranse og takhoeyde. Det krever at vi gir hverandre rom. Jeg tror vi har evnet aa gi av oss selv til hverandre. Som medspillere i et fellesskap. Baand er tettere. Vennskap er knyttet. Vi har definitivt et fellesskap.

Jeg tror jeg snakker for alle naar jeg sier at vi gleder oss stort til aa komme hjem igjen naa! Selv om vi har vaert oppslukt av ekspedisjonslivet og fjellet har aldri tankene paa hjemme forsvunnet. Og tankene forsterker seg naa som vi naermer oss avreise Norge. Likevel slaar det meg at selv om vi har hjem lengst framme i pannebrasken, oppstaar det tanker om nye turer. Nye droemmer. Sammen. Ikke noedvendigvis til de fjerneste himmelstroek, men vel saa mye til vaar egen fjellheim. Etter min mening er det ogsaa er tegn paa at vi har greid oss igjennom ekspedisjonen med fellesskapet i behold. Vi kommer helt sikkert til aa dele nye opplevelser. Sammen med hverandre og andre!

Paa tampen av turen vil jeg benytte anledningen til aa takke alle man alle for en utrolig opplevelse og et flott fellesskap! Spesielt vil jeg takke Haavard som har vaert den stoerste primus motoren for turen siden ideen ble foedt for over 1,5 aar siden. Godt at noen kan ta jobben med aa sette droemme ut i livet for oss alle! Jeg vil ogsaa takke Frank-Jakob for trygg og sikker ledelse av team 2. Din effektivitet og ro har vaert viktig for meg paa min vei mot toppen av fjellet. Og jeg vil ogsaa takke min teltkompis Rita for gode timer og samtaler underveis paa tur og i sene kveldstimer i teltet. Du har vaert en speisielt viktig stoette og trygghet for meg.
Lars - tusen takk for at du har gjort denne reuisedagboken mulig! Det har vaert viktig for oss paa tur aa vite at de hjemme kan foelge med.
Og til slutt takker jeg for foelge til alle dere som har vaert med her paa www.explorerslog.com . Neste gang er dere kansje med oss paa tur?

Vi ses og snakkes snart - hjemme!
Marit"